Kjære foreldre – hva står vi for?

Elevundersøkelsen viser økning i unge som opplever mobbing. Jeg er nysgjerrig på hva Tonje Brenna og co mener er veien å gå for å skape bedre dager. Etter mine hundrevis av skolebesøk, samlinger med barn og unge og foreldremøter rundt omkring i landet i tillegg til å lese det som leses kan for å skape gode oppvekstmiljø har jeg notert meg noen punkter som jeg mener er sentrale: 

Hjemme: 

1. Foreldreengasjement, storfamilien, nabolag – fellesskap! Vi har blitt relasjonsfattige. Hvor er vi for hverandre? Hvilke møteplasser har vi på kryss og tvers av generasjoner? Snakker vi sammen om barna våre – “landsbyen” kommer ikke av seg selv. Vi trenger sosial trening i å være med ulike mennesker med andre meninger og historier enn vår egen. Barn og unge trenger å bli møtt med empati for å utvikle egen empati. Det nytter ikke å si til dem hva de skal gjøre i møte med andre om de ikke får den kjærligheten og forståelsen selv. 
2. At foreldre får hjelp tidlig til å forstå seg selv for å klare å ivareta barns behov og sette grenser med kjærlighet. Mange foresatte har så lite tid sammen med sine barn, at tiden sammen blir tid uten tydelige grenser og forventninger. Hva ser barna på alene på skjerm? Hvordan får vi diskutert hva som er greit eller ikke greit å si til og om andre? Snakker vi sammen om Andrew Tate, om ulike youtubere, tik-tokere, om vold, verdier og holdninger? Hva står du for kjære mamma eller pappa? 
3. Kvalitetstid sammen uten skjerm! For at empatien vår skal vokse og utvikle seg kreves det ansikt til ansikt kontakt. Ha skjermfrie soner. Snakk om hvordan det går med de andre barna på skolen, de nye, de som strever, – hvem kan vi hjelpe og invitere? Spør barna og vis at vi også bryr oss om de andre!

Skolen: 

1. Bruker vi foreldremøtene til å bli bedre kjent eller til å få informasjon fra skolen som kunne vært en e-post? De beste skolene er helt fantastiske i sitt FAU arbeid. Burde vi hatt en form for FAU også på VGS? 
2. Ser skolen på foresatte som en ressurs eller som en krevende plage? (satt på spissen, men jeg har sett ulike holdninger her)
3. Løfter rektor og ledelse personalet sitt? Er rektor og ledelse aktive og synlige i skole-hjem samarbeidet?
4. Lærer barn og unge mer om hva de kan gjøre for å skape et godt miljø (Gleding?) eller er fokuset på alt som skal unngås og ikke gjøres (anti-mobbing)?

Samfunn: 

1. Gir vi skolen og det å jobbe i skolen den statusen som fortjenes? Lytter vi til dem som jobber i skolen? Det er på overtid at de sier de trenger mer folk og tverrfaglige team. Det virker som mange er helt utslitt, har vi virkelig råd til å ikke ta dette på alvor? Hva er langtidseffekten av å ha en skole med så mange utslitte voksne? Hvordan skal utslitte mennesker klare å ta alle elevers opplevelser på alvor? (§9a opplæringsloven)
2. At skolens mandat først og fremst er å bidra til at barn og unge finner og utvikler sine styrker, får meningsfulle dager, og det som trengs for et meningsfullt liv. Så vil mennesker være i stand til å lære hele livet. Har vi det bra – gjør vi det ofte bra! Skolen bør bygges rundt det som gir livskvalitet – som folkehelseinstituttet også fremmer: bevegelse, relasjoner, tilstedeværelse, prososial atferd og ny læring. Kobler vi på naturen vet vi at det bygger helse og en følelse av mening. 
3. Smiler vi og sier hei til ungdommen på bussen? Bidrar vi som voksne til å speile verden på en positiv måte? Viser vi velvilje og at vi tror på den oppvoksende generasjon. Stiller vi krav med kjærlighet? Kanskje du kan være en mentor, en sparringspartner – en som viser de unge at verden er full av gode mennesker som bryr seg.

Hvordan skal hverdagen være? Jeg har sett før hvor raskt politikere kan få ting til å skje. Ett barn som ikke trives på skolen – er et barn for mye. 

Skolene våre har ikke sjans til å få til dette alene. Foreldre må tettere på, og vi må starte nå!